Drømmen

Det er deg og tastaturet. Noen klarer å skrive med andre rundt seg, men de fleste trenger å være alene. Finne ro til å plotte, planlegge, skrive og forsvinne inn i sin egen, lille fantasiverden. Det er drømmen om å skrive en bok som lokker der fremme.

Forfatterskolens skriveforum

For mange av dere er forumet et velkjent sted, et sted hvor vi kan samles, støtte hverandre, komme med tips og råd og hjelpe hverandre på veien. Dere har den samme drømmen, om enn i varierende grad, og mottoet er enkelt: Vi snakker hverandre opp, ikke ned.

Det er sårbart å prøve og feile i en slik prosess, så fokuset ligger på støtte og konstruktiv veiledning.

Hver eneste gang jeg logger meg inn i forumet, så er det med stor respekt – For alle de som kommer igjen og igjen, for alle de som engasjerer seg i en post, tar imot nye elever eller starter en samtale. Det første som slår meg, er hvor ekte det er. I skriving snakker vi ofte om det som ligger mellom linjene, men det kan også overføres til forumet. En elev sa det på denne måten: «Forfatterskolen er den andre familien min.» En annen elev sa at Forfatterskolen er den eneste familien h*n har. Og det er nettopp det vi ønsker å være. En litterær familie, hvor det også er fokus på hver enkelt elev. Det er mangfoldet som gjør forumet. Og samholdet.

Samskriving

Med jevne mellomrom har vi også konkurranser, rett og slett for å motivere til skriving. For noen ganger er det greit å ha noe å strekke seg etter. En av disse konkurransene ga uante effekter, og viste i praksis betydningen av en heiagjeng. Tonje Brantenberg, moderator og selvutnevnt cheerleader, kom med initiativ til samskriving litt utover det vanlige.

Når kvelden kom, var invitasjonen klar: «Hvem skriver nå»? Det ga motivasjon, det ga diskusjoner i kommentarfeltet, og invitasjonene ble stadig mer fantasifulle. Snart var KBF, Kommende Bestselgende Forfattere, et velkjent begrep langt utenfor forumets vegger. En fiktiv verden, full av forfattere og historier som kom til liv kveld etter kveld.

Det å vite at det akkurat nå sitter femten andre og skriver samtidig med deg, gir en følelse av fellesskap, selv om dere sitter på hver deres tue i dette langstrakte landet. Det gir lyst til å fortsette.

Skriveutfordringer

På samme måte som det kan være vanskelig å komme i gang, så kan det også være vanskelig å finne noe å skrive om, eller tørre å la noen lese det du har skrevet. I hvert fall i starten. Noen syns det er gøy, andre igjen syns det er skummelt. Eller kanskje du er en av dem som er redd for at noen skal stjele ideene dine?

Skrivestemmen din er unik, det samme er tankene dine. Selv om plagiat av og til kan forekomme, så er ikke det en vanlig problemstilling på et førsteutkast eller en ide. Norge er et lite land, og med måten vi bruker sosiale medier på, er det også gjennomsiktig. Risikoen er generelt sett for stor til at noen vil ta sjansen, og de aller fleste mennesker er tross alt til å stole på. Men for noen er redselen allikevel til stede, og det skal man ha respekt for.

 

Løsningen ble jevnlige skriveutfordringer. På den måten kunne alle få noen oppgaver å bryne seg på, enten til inspirasjon eller ettertanke, uten å måtte ta stilling til eget manus. En etter en begynte å legge ut resultatene i forumet, og de andre så at det ikke var farlig, torde å hive seg med. Det er også betydningen av en heiagjeng i praksis. Å løfte hverandre frem, gjøre hverandre bedre, trene på å lese og bli lest. For det er tross alt en skrivers hverdag. I hvert fall om du ønsker å bli publisert.

Og det er en mye morsommere måte å avslutte uken på, enn å bare si «god helg».

Engasjement

Skriving er for mange en ensom affære, og det er en av grunnene til at Forfatterskolen har så stort fokus på forum og fellesskap som en del av kurstilbudet. Din litterære familie. Det er et oppriktig begrep, det betyr noe. Nå har en del av jobben min vært å følge opp Forfatterskolens skriveforum i flere år, og for et privilegium det har vært – alle disse mailene, meldingene og postene som har kommet, om nye vennskap som har oppstått … Enten det er gode eller dårlige dager, så er det godt å ha et sted å gå til når man står fast eller trenger en pause. Ikke alle forstår denne lidenskapen eller iveren etter å hamre ned bokstav etter bokstav på tastaturet, så skuffelsen kan fort bli stor når du endelig har fått skrevet ferdig det kapittelet du har slitt med i to uker og viser det til samboeren. «Så fint!» Så fint …? Ja, det er fint. Men det er ikke alltid man får høre mer enn nettopp det. De vil jo tross alt si at du er flink, at det er bra – men det er ikke alltid så lett å si så mye mer enn det om man ikke skriver selv, for det er ikke alle som forstår denne fascinasjonen for ord. For det er jo bare ord, er det ikke? Du kan jo bare skrive en bok. (Sa alle de som ikke har forsøkt selv.) Det er på sånne dager jeg merker hvor mye forumet betyr for den enkelte elev, det er da de kommer, de postene som er preget av litt frustrasjon. Helt til støtteerklæringene og heiaropene kommer, og frustrasjonen blir snudd til glede over alle som engasjerer seg, bryr seg, oppmuntrer deg til å fortsette. De har selv kjent det på kroppen, de vet hva du snakker om: At du trenger mer spenning i historien, at tidslinjen trenger en finpuss, gleden over brevet som dumper ned i postkassen fra forlaget og ordet antatt … Det sitter dypt hos mange å skryte av seg selv, det er kanskje noe typisk norsk over det. Men i et forum fullt av likesinnede, der du vet at de blir glade på dine vegne, der er det også aksept for å si «se, så flink jeg har vært!»

En familie på kjøpet

Du bygger ikke bare et manus, du bygger en utvidet familie. Jeg har mange ganger fått kommentarer på at jeg har merkelige arbeidstider, siden jeg svarer i forumet til alle døgnets tider. Svaret jeg gir er det samme hver gang: Dette er ikke en vanlig jobb, det er en lidenskap, det er ikke for hvem som helst. Men for de rette personene er det en berikelse. Det å få følge en elev fra starten er noe vi setter uendelig pris på, og det gjør også elevene.

Drømmen i bokhylla

Det blir noe helt spesielt den dagen du står der og skal handle bøker og plutselig får øye på et kjent navn i mengden. Det er en forfatter du kjenner, en du har vært med på å heie frem. En som også vil heie på deg, helt til du når målet ditt. En annen gang dumper det ned en invitasjon til lanseringsfest i innboksen. Nok en utgitt elev, en du har vært pilotleser for, kanskje? Når vi tilbyr medlemskap i det store skriveforumet, så er det på livstid. Og grunnen er enkel: Det betyr noe. Du fortjener det.


Tags


Du vil også kanskje like disse:

Å gi en stemme til naturen

Å gi en stemme til naturen

Ta kontakt med oss

Navn*
E-post*
Beskjed
0 of 350
>