1. Å komme i gang

Å skrive skjønnlitteratur er å gjøre som Alice, vandre inn i det ubevisstes Wonderland, gi seg dets frodige kaos i vold. Dit inn kommer du bare hvis du holder bevissthetens kritiske logikk unna. Dens tid i rampelyset kommer senere. Begynn med å skrive om noe som engasjerer deg. Ikke tenk så mye fremover, eller om det kan brukes til noe, ikke lag faste rammer for deg selv.

Begynn å skrive, og bry deg minst mulig om hva. Forestill deg at du ikke tenker for å skrive, du skriver for å tenke. Når du skriver om noe som engasjerer deg, masserer du fram ideene. Er du som meg, får du ofte en idé du tenker kan være en kime til noe, men du kommer ikke videre. Jeg har erfart igjen og igjen at det som bringer meg videre i et manus er å sette meg til å skrive. Uten å vite hvor jeg skal.

- Cheshire puss, would you tell me, please,

 which way I ought to go from here? said Alice.

- That depends a good deal on where

 you want to get to, said the Cat.

- I don’t much care where, … said Alice

- Then it doesn’t matter which way you go

Når du ikke er så nøye på hvor du skal, blomstrer gjerne ideene opp, folder seg ut og blir til noe. Du møter Alices flora av besynderlige karakterer og hendelser. Selv om du senere kanskje forkaster dem, har du uansett lært noe. Og det kan starte en annen idé. Som gjerne kan komme under en pause i skrivingen. Ideer siver inn fra det ubevisste når som helst og hvor som helst. De tre B’er: Bed-Bus-Bathroom. Da gjelder det å gripe dem og få festet dem til et egnet medium. Det være seg en serviett eller en nettsky. Ha tillit til deg selv, og behandle alle ideer med respekt. Det er en grunn til at de er der.

La deg ikke skremme av at det kan virke langt fram og uoverkommelig å skrive et helt manus. I Elmore Leonards herlige bok, og film, ‘Get Shorty’, beskriver en av de mer suspekte karakterene de enkle stegene:

- Du får en idé, du skriver den ned slik du vil ha den, så hyrer du på noen til å stave vanskelige ord og slenge på ‘commas and shit’, du fader ut – The end. Det er det hele.

Det er ingen dårlig sammenfatning, men på en seriøs forfatterskole, føler jeg det er på sin plass med litt utdypning. Som jeg gir fra mitt subjektive ståsted. For la meg si det med én gang, det er ikke ett svar på hvordan en roman blir til. Og jeg tenker roman her. Poesi har jeg liten erfaring med (Trolig er det likheter på det overordnete plan). Den enkelte forfatters skapelsesprosess er utvilsomt like individuell og personavhengig som sluttproduktet. Jeg kan bare beskrive det som er naturlig for meg. Ta det som en trigger for å finne fram til din måte. Din skrivestemme.  

I forrige blogg skrev jeg om det siste, å finne sin skrivestemme. Denne gangen har jeg lyst til å reflektere litt rundt det første punktet i Elmore Leonards fortreffelige beskrivelse. Altså:

2. Du får en idé.

Jeg tror ikke den gode Elmore har ment å være dypsindig her, men jeg velger likevel å ta ham på ordet og understreke at du får en idé. Det vil si: du har den ikke, du jobber den ikke fram, du får den. Eller dem. For du trenger ikke bare én idé, ikke bare et startpunkt på et manus. Gjennom hele skriveprosessen er du avhengig av å få ideer. Spennende ting skal skje, karakterbeskrivelser skal engasjere, omgivelser skal skildres, utfordringer skal løses på overraskende måter. Helst overraskende for deg selv også. For de er ikke ditt produkt, ideene.

De er ikke ditt produkt.

Hadde du levd for to-tre tusen år siden – før mennesket fikk bevissthet – ville det vært selvsagt. Det ville ikke falt deg inn å tro at det var du, forfatteren, som diktet. Det var heller ikke maleren som malte, ikke hærføreren som vant slaget. Du ville være overbevist om at det er noe gåtefullt der ute et sted, en ånd – en genie – som gjør dette. Gjennom deg. Du bare skriver ned det hun kommer med. Er ikke det befriende? Ingen prestasjonsangst. Blir det dårlig, er det ikke din skyld, det er din genie som har en dårlig dag. Blir det bra, skader det ikke ditt image at du ikke tar hele æren for det.

Slik var det den gangen, i den ubevisste æraen. Da vi senere ble bevisste, kvittet vi oss med den oppfatningen. Det bevisste mennesket tar selv ansvaret og æren for sine handlinger. Nå er det mennesket som er geniet. Som jubler når det går bra, og som depper når det går dårlig.

Hva om det var litt forhastet å kaste de gamles forestilling over bord? Hva om de var inne på noe? Vitnesbyrd fra en rekke kunstnere og vitenskapsmenn gir oss hint om det.

Ja vel, sier du, og hva så? Spiller det noen rolle for meg?

Det kan hende det gjør det. Kanskje vil du oppleve at det å skifte fokus fra å prestere til å respondere, endrer din holdning til skriveprosessen. Du trer inn i rollen som en respektfull sekretær for noe stort og gåtefullt inni deg. Du skriver, skriver, skriver, og er i alarmberedskap for å gripe ideene du får utlevert gjennom eteren. Din jobb er å utvikle dem og få dem publisert. Kanskje opplever du at en slik holdning tøyler kritikeren i deg, prestasjonsangsten, denne knugende demperen på din fabulerende evne, som hindrer deg i å bli den beste forfatterutgaven av deg selv. Den utgaven som får deg til å skape og oppleve tekstens magi. Du som skriver, er den første til å møte den. Du kjenner at det ikke lenger bare er hodet som styrer skrivingen, du skriver med hele kroppen. Hjertet slår fortere, øynene blir tørre, for du glemmer å blunke, du puster fortere. Du føler deg vibrerende levende.

Det er den følelsen du må jakte på. Gå inn i den verden du skaper, opplev den med alle sanser, se, hør, lukt. Det er viktig å gi seg hen til skapergleden når den er der, gripe den og videreformidle den. Da engasjeres du og engasjerer du. Da er det gøy å skrive. Og det må da være derfor du gjør det?

Noen eksempler:

– Den amerikanske poeten Ruth Stone pleide å arbeide ute på marken på småbruket sitt. Hun forteller at hun hørte det dundret, og kjente jorden skjelve, når et dikt kom farende mot henne. Hun løp inn for å finne blyant og papir, så hun kunne skrive det ned straks det nådde henne og strømte gjennom henne. Ble hun for sen, for diktet gjennom henne, forsvant og fant seg en annen poet, sier hun. Noen ganger fikk hun så vidt tak i halen på det, og dro det tilbake til seg mens hun skrev det ned. Da kom diktet ut baklengs, det siste ordet først, påstår hun. Ruth Stone skrev hele livet, men fikk sitt store gjennombrudd først i en alder av 86.

– Den amerikanske låtskriveren og visesangeren Tom Waits forteller om en episode mens han kjørte på motorveien i LA. Han kjente en strofe komme inn i hodet. Uten mulighet til å skrive den ned, var han redd han kom til å miste den. Han ropte opp mot himmelen: ‘Unnskyld, ser du ikke at jeg kjører bil? Ser det ut som jeg kan ta ned en sang nå? Hvis du virkelig eksisterer, kom tilbake ved en mer passende anledning! Eller plag en annen. Gå og plag Leonard Cohen’.

– Den amerikanske forfatteren Elizabeth Gilbert (med kjempesuksessen Eat, pray, love) forteller at hun kan sitte og skrive og skrive og ikke få til noe større. Da hender det hun løfter hodet, ser bort i et dunkelt hjørne i rommet og sier høyt: ‘Hvis du har noe på hjertet, får du komme med det. Du ser vel at jeg sitter her og gjør så godt jeg kan, jeg gjør min jobb, nå får du gjøre din’.

For å gjenta meg selv fra forrige blogginnlegg:

* Hemingway sa at han skrev så godt han kunne. Og føyde til: «Noen ganger bedre».

* Hamsun sa at Helligånden talte gjennom ham.

* Den store vitenskapsmannen Maxwell sa: ‘Det som er gjort av det jeg kaller meg selv,  

  føler jeg er gjort av noe større enn meg selv i meg’.

Vitnesbyrd om deres kontakt med sine Genies.

Jeg gjentar at det selvsagt er andre tilnærmingsmåter til å skrive enn dette, men for meg er det gjenkjennbart. Jeg setter meg til skrivebordet med et åpent sinn, forventningsfullt beredt til å samarbeide med mine karakterer om å føre handlingen videre. ‘God morgen, hvem av dere vil ha ordet først i dag?’. Noen ganger dukker det opp en karakter jeg ikke visste om da jeg satte meg. ‘Hallo, hvem er du? Hvilken rolle har du tenkt å spille?’

Hvis du vil ha noe mer konkret omkring ideenes opphav enn mytiske genies, tenk på følgende. Hjernen er et instrument som kan lagre og formidle ufattelige mengder med informasjon. Hvert sekund tar den inn gjennom sansene 11 millioner informasjonsenheter. Eller bits. Den skyfler dem unna et eller annet sted. Inn i det ubevisste for det meste. Hvis vi sammenligner hjernen med en videoopptaker, ville den kunne lagre 300 år med videooptak fra kontinuerlige tv-sendinger. (2500 milliarder bytes, for den som liker å sette tall på ting). Dette enorme reservoaret står til din disposisjon, det kan du høste fra når du skriver. Et mørklagt, gigantisk bibliotek. Alle har vi dette. Forskjellen ligger i evnen til å utnytte det.

Og hvem vet om ikke også andres – kanskje alles – tanker og opplevelser er registrert der inne. Et større, mer grunnleggende fellesskap, et gåtefullt medium som Jung kalte det felles ubevisste.

Tidligere tiders genies ser jeg for meg som personifikasjoner av dette mediet. Der inne danser de rundt til tonene av en sfærenes musikk, herfra kommer de dundrende til Ruth Stone så jorden skjelver. Dette gåtefulle mediet ser jeg for meg som et bølgende kraftfelt, skapt av alle – nålevende og historiske – menneskers tanker og gjerninger. Vi er knyttet sammen i dette mediet som perler i himmelguden Indras grenseløse nettverk.

Hver enkelt perle speiler alle andre, rører du én rører du alle.

Petter Fergestads bøker finner du her. 

Gikk du glipp av Petters forrige blogginnlegg hos oss? Det finner du her!


Tags


Du vil også kanskje like disse:

Barnebok fra Gran Canaria

Barnebok fra Gran Canaria

Hva jenter kan få til!

Hva jenter kan få til!

Ta kontakt med oss

Navn*
E-post*
Beskjed
0 of 350
>