Jeg har drømt om å bli forfatter siden jeg var 16 år, men har unngått utdanning og jobber der skriveferdighetene kunne blitt stimulert eller utviklet. Jeg ble cand. polit. med statsvitenskap som hovedfag, og har jobbet i Hydro, Kværner og Statoil – en hel karriere med statistikk, "tallknusing" og programmering.
En historie trenger seg på ...
Rundt 2010 var jeg mettet, samtidig som historien om nr. 27 begynte å trenge seg på. En redaktør i Oktober Forlag rådet meg til å skrive en roman fremfor en erindringshistorie, og slik tvang jeg meg ut av komfortsonen. Etter hvert klarte jeg å lage et manus av historien, men trengte hjelp til å komme i mål.
Søkte profesjonell hjelp
Da jeg hadde prøvd å skrive på egenhånd en stund kom jeg over Forfatterskolen (forfatterskolen.no). Hvordan jeg fant skolen klarer jeg ikke å erindre, men jeg husker godt hvorfor. Jeg trengte hjelp fra folk som var kyndige innen skriving og litteratur.
Forfatterskolen kunne tilby all den hjelpen jeg trengte – jeg tok romanskrivekurs, meldte meg på webinarpakken og bestilte redaktørvurdering av manus. Det var også artig å være med i det lukkede skriveforumet underveis (red. anm: Forfatterskolens skriveforum på Facebook)..
Konkret og konstruktiv tilbakemelding
Tilbakemeldingen på manus var detaljert og konkret – og til betydelig hjelp i skriveprosessen.
Resultatet av kurs og tilbakemelding, egen innsats og Forfatterskolens støtte, resulterte i utgivelse av min debutroman: Nr. 27. Endelig!
Ferdig bok mellom hendene
I år kom boken ut, og dette er historien:
Totto er fra Vormedal. På våren i sitt tolvte leveår, like før 17. mai, får han voldsomme magesmerter og blir innlagt på Haugesund sykehus. Derfra blir han sendt videre til Oslo og skrevet inn som pasient nr. 27 på Radiumhospitalet. Lenge kjemper han for livet, men til slutt havner han i sykehusets «dødsbunke». Sjefslegen og fagteamet hevder han er uhelbredelig syk. Må faren gi opp drømmen om at sønnen vil bli frisk? Gud virker uinteressert og lite hjelpsom. Totto gir likevel ikke opp håpet om at han en dag skal få komme tilbake til Vormedal og spille fotball med kameratene.
Her kan du lese mer – smugkikke på et par kapitler – og bestille boken, hvis du vil:
Aldri utlært
Karl Otto sier: Jeg har ikke sluttet på skolen ennå, og vet ikke når jeg eventuelt skal gjøre det. Det er stadig noe nytt å lære.
Forfatterskolen sier: Vi er superstolte av Karl Otto, og gleder oss til å følge ham videre!