– Bøker har vært en viktig del av livet mitt – helt fra jeg som tolvåring snek meg til å lese voksenromaner på Stovner Bibliotek. I bøkene fant jeg en verden som ga meg ro og glede. Mitt motto er: En dag uten en bok er ikke en god dag.
Flere refusjoner
Irene var et introvert barn og syntes det var lettere å uttrykke seg skriftlig enn muntlig. Hun begynte tidlig å formidle tanker og hendelser i dagbøker og brev.
– Som tenåring hadde jeg mange brevvenner i inn- og utland – noen av dem har jeg kontakt med den dag i dag. De fikk lange brev om alt og ingenting. Da jeg ble eldre skrev jeg en og annen tekst, men i mange år prioriterte jeg tegning og maling som uttrykksform. Så kom "livet kom i veien" med jobb og alt som hører voksenlivet til, og jeg la bort både tegning og skriving.
Det var først da Irene var langt opp i førtiårene at hun begynte å skrive igjen.
– Jeg produserte en bok, så en til, og begynte på en tredje. Jeg sendte inn til forlag – og ble refusert med standardbrev. Hver eneste gang. Ingen av dem ga råd om hva jeg kunne jobbe videre med. Likevel ga jeg ikke opp. Jeg ville skrive – det var det eneste jeg visste.
Forfatterskolen ga ny giv
En dag så Irene en annonse for et skrivekurs på Facebook. Forfatterskolen. Navnet virket forlokkende ut på en med en skrivedrøm. Hun lastet ned mini-kurset – som var helt gratis – og likte Kristines måte å formidle kunnskapen sin på. Dermed bestemte hun seg for å melde meg på det utvidede skrivekurset.
– Jeg husker hvor nervøs jeg var før innsendingen av egen tekst. 1000 ord skulle vurderes av to andre elever (anonymt), og fra en profesjonell redaktør hos Forfatterskolen. For en glede da tilbakemeldingene kom! Gode, konstruktive og tydelige råd om hva jeg kunne jobbe videre med. Det ga ny giv til videre skriving og tro på at det jeg skrev ikke var så håpløst som jeg trodde.
Overraskende råd
Ved neste innsendelse, som var på 20 000 ord, var Irene enda mer spent. Igjen fikk hun gode tilbakemeldinger og konkrete råd, men ett innspill forundret henne.
– I kommentaren fra Forfatterskolen sto det: "Du er rå på cliffhangere, du burde skrive krim eller serieromaner". Hæ, tenkte jeg, krim eller serieromaner? Jeg, som verken leste krim eller serier. Riktignok hadde jeg lest en del krim som ung, men serieromaner hadde jeg aldri snust på. Jeg bestemte meg for å ignorere rådet og skrev videre på prosjektene mine. Så dukket det opp tre ulike serieroman-konkurranser som det ble referert til på Forfatterskolens skriveforum. Rådet fra redaktøren poppet opp i hodet. Skulle jeg prøve, tro?
Sendte inn til serieroman-konkurranse
I utlysningstekstene var et av kriteriene at historien skulle være lagt tilbake i tid, helst 1800-tallet eller tidlig 1900-tall. Det måtte være en kvinnelig protagonist (hovedperson) og en sterk kjærlighetshistorie.
– Jeg begynte å tenke på oldeforeldrene mine, som levde på denne tiden og som jeg visste så lite om. Hvordan artet livet seg for dem i Kristiania? Jeg begynte å se på bilder og arkiv på nettet, leste gamle aviser og begynte å se for meg en historie. Så kom tvilen: Kunne jeg, som aldri hadde lest en serieroman, ha en sjanse i en slik konkurranse?
... og vant!
Irene bestemte seg for å prøve – og begynte på historien om Ingeborg. Hun sendte inn manus til konkurransen, og kort tid etter kom svaret.
– Jeg vant! Blant 200 innsendinger hadde de valgt mitt manus. Dermed startet en helt ny hverdag: Skriving, innsending til redaktør, kommentarer, tilbakemeldinger og rettelser, redigering og innsending tilbake. Frem og tilbake, frem og tilbake. Oppmuntrende og krevende på en gang, men mest av alt inspirerende og gøy.
Skriver hver dag
Nå skriver Irene hver dag. Hun står opp klokken fem og skriver en times tid før hun går på jobb. Når hun kommer hjem skriver hun litt til, selv om hun understreker at morgenøkten er mest effektiv.
– Periodene med skriving er den beste tiden på døgnet. Det er min tid – og jeg elsker den. Nå som jeg har begynt skal jeg aldri slutte å skrive. Gjennom Forfatterskolen traff jeg dessuten en herlig gjeng med damer, og vi bestemte oss for å danne en liten skrivegruppe. Hver måned møtes vi og leser hverandres tekster, gir råd og tilbakemeldinger. Utrolig nyttig og veldig koselig. Anbefales!
Forfatterskolen sier: Vi er skikkelig stolte av deg, Irene – og gleder oss til å følge både serien og forfatterskapet ditt videre!
Her kan du se serien hennes: Ingeborgs verden