Hvordan kom jeg til skrivinga, spør du?

 

Lang historie om at jeg ikke klarte å snakke som barn, 

at jeg hadde et dårlig utvikla muntlig språk og mange lyder jeg ikke klarte å si.

Derfor ble skrivingen en måte å vise at jeg ikke var så dum som jeg virka, 

at jeg kunne tenke og uttrykke meg, at ja, jeg hadde gjort leksa, 

at jeg var med, jeg også.

Sånn sett var skrivinga en måte å overleve på – og en viktig del av identiteten min.

Men hele skolegangen og studentdagene var jeg svak muntlig og sterk skriftlig.

Jeg strøk i muntlige framføringer både på videregående og på universitetet og fikk beste karakter skriftlig. Derfor trodde alle lærere og utdannelsessystemer at jeg juksa,

og det ble granskninger og møter om jeg hadde juksa og ubehageligheter og beskyldninger.

Til slutt trodde jeg at jeg hadde juksa.

Sånn sett ble skrivinga en måte å jukse i verden på, å bløffe på,

For hvis den ekte måten å være menneske på var den muntlige framtoning,

så var det skriftlige jeget en bløffmaker.

Jovisst var det en måte å kommunisere og uttrykke meg på, ja

  – men det var også en snarvei fram dit jeg ville, et hull i veggen!

 

Hvorfor jeg begynte å skrive bøker, derimot, handler om noe helt annet.

Det var mer et ønske om å få meg et yrke, en rolle, å tjene penger.

Det var en nødløsning og en siste utvei da jeg ikke fikk til noen av mine andre forsøk.

Ikke kunstner, for jeg kom ikke inn på kunst og håndverksskolen,

dyrlege, ikke psykolog, for jeg falt av, hoppet av etter noen år, ikke lærer, 

for jeg orket ikke lærerværelsene, overlevde bare en uke og ga opp lærergjerningen.

Og hva skulle jeg da bli?

Sånn sett var forfatterrollen en slags redning for meg,

da det faktisk funka det med å skrive bøker.

 

 

Hvordan ser en typisk skrivedag ut for deg?

Det er ingen typiske skrivedager, for jeg har mye kurs,

Noen på kvelden, noen på dagen,

og jeg har voksne barn og familie og hunder som jeg er mye sammen med,

Så jeg skriver når jeg har tid og mulighet.

I går skrev jeg fra klokka ti på kvelden til klokka to.

I dag fra klokka tre – antageligvis.

Sånn sett prioriterer jeg familie, kurs og hunder framfor skrivinga,

Men ikke venner eller hus,

ikke oppvaskmaskinen, gulvene, vaskemaskinen, støvsugeren, rotet,

Ellers ville jeg ikke fått gjort noe skrivearbeid i det hele tatt.

 

Jeg prøver ofte å skrive på kvelden, seint på kvelden, rett før jeg legger meg,

for da jobber hodet med språk og avsnitt, mens jeg sover.

Og jeg prøver også å skrive litt før jeg går på tur med hundene,

for da også tumler språket, mens føttene mine følger stiene

rundt Skrålevika eller om Pirane og Sønstegård.

Da kommer jeg ofte hjem med et ferdigtygd avsnitt.

 

I igangsettingsperioder (som ofte kan strekke seg over måneder, av og til år)

jobber jeg med friskrift og projeksjoner (tilfeldige utgangspunkt).

Da lar jeg armen skrive, og jeg forsøker å ikke tenke, 

jeg følger bare etter språket som løper foran gjennom busker og gress og kratt,

prøver ikke styre, prøver å slippe taket, nysgjerrig på hvor språket vil,

overrasket over hvor jeg ender.

Det er en teknikk som tar litt tid å lære seg, 

Det handler mest om å trene seg til å ikke være i forkant med tanken, å ikke ha retning eller mål,

men å slippe språket fri til å snuse seg fram uten å vite hva eller hvor eller hvordan.

Mest kaos, selvfølgelig,

men noe som glitrer innimellom, 

som jeg kan bruke, bygge videre på, hente fram.



Hva syns du er forskjellen på å skrive for barn og for voksne?

Det spørs hva jeg skriver for barn.

Når jeg skriver barnedikt for barn, skriver jeg på samme måte som for voksne,

tenker minst mulig, bare bobler og friskriver uten å vite hvor jeg skal.

Da vet jeg heller ikke om det er barnedikt eller voksendikt jeg skriver,

Diktsamlinga «Håpe, sa gåsa» var opprinnelig del av et diktprosjekt for voksne.

 

Når jeg jobber med barneprosa, derimot, må jeg tenke analytisk på struktur,

for barneleserne er sjelden tålmodige, 

og da handler det om motor og dramaturgi, om driv, om handling,

Om igangsettende hendelser, hva som er det verste som kan skje nå, 

spenningskurven og overraskelser og vendepunkt.

 

Bildebøker krever en helt annen tilnærmingsmåte,

for de er for både voksne, ungdommer og barn, det er allalder-litteratur,

Og der jobber jeg med flere historier på én gang: 

ett eventyrplan i overflaten for barneleseren  –

og dybder med dimensjoner for ungdommer og voksne,

Der jobber jeg med å finne språklige bilder, 

som fabler, allegorier, metaforer, besjelinger, allusjoner,

som kan ha mange rom og undertekst å tolke.

 

Har du noen gode råd til de som drømmer om å bli publisert?

Hm, det med publisering er noe annet enn skrivinga , dessverre,

det handler om så mye mer enn om dette er et bra manus eller ikke,

Det handler om dette er gjort før, om noe lignende allerede fins,

om hva forlag er på jakt etter til sin utgivelsesportefølje, 

om hvem du er som person og bakgrunn,

hvem du er som forfatter, hva du jobber med av temaer, av språklige grep, av fortellinger,

Og ikke mins handler det om at prosjektet på et eller annet vis overrasker,

som prosjekt, ide, konsept, som språk, som tema eller som tekst helt innledningsmessig.

sånn sett handler det også om tid og trend og mangel, 

ikke bare om å ha skrevet et helt ok manus som fungerer greit som tekst.

 

Men selvfølgelig: et oppsiktvekkende manus vil fanges opp. 

Ikke alltid «bare». Et godt manus, men noe som springer ut fra dokumentet

griper tak i leseren uten å slippe.

Jeg har opplevd det noen ganger som forlagskonsulent, et umiddelbart JA,

at manuset griper tak i meg og gjør noe med meg, forandrer min måte å se verden på.

Og da griper jo forlaget tak i et slikt manus – og straks.

 

Men hva kan dere gjøre, dere som skriver?

Mitt beste råd er å referere til skrivelæreren min på forfatterstudiet i Bø, dikterdronningen Eldrid Lunden, og hva hun sa til meg:

Kast det og begynn på nytt (Min tolkning: ikke bli sittende og gnure på et halvgodt manus).

Ikke vær så flink jente ( Min tolkning: ikke forsøke å skrive riktig og bra, men brøle eller tulle eller gjøre dumt og skrive dårlig og rart)

Du får være den du er til det går over av seg sjøl (Min tolkning: å ikke forsøke å skrive som noen andre, men å prøve å finne seg sjøl, sitt språk, sin måte å tenke på, sin måte å være i verden på, finne sitt eget ståsted, sitt eget uttrykk, det mest personlige i en sjøl og ta utgangspunkt i det, og som min venn Camilla Bogetun uttrykker i et bilde: å bli sin egen knagg!Å henge verden opp på denne knaggen!)

Og til slutt: Gå dit det brenner! (Min tolkning: at noe skal stå på spill, at det på en eller annen måte har en farlighet, noe som trykker)

 

Hvorfor skal folk se på mentormøtet med deg?

Det er ingen som trenger å se på mentormøtet med meg.

Jeg har fått som bestilling å snakke om dikt.

Kanskje noen er interessert i det – hva dikt er?

Ja, for hva søren er dikt?!! Det syns jeg er interessant sjøl i hvert fall!

 

Og hvor kan vi finne bøkene dine?

På biblioteket! – og jo, i papirinnsamlingen, 

for jeg praktiserer virkelig rådet fra Eldrid Lunden: «Kast det og begynn på nytt!», ha ha!

 

Om Gro Dahle

Gro Dahle har skrevet dikt, dramatikk, prosa og egentlig det meste. Hun er en av Norges mest produktive forfattere og har fått mange priser, blant annet Brageprisen og Kritikerprisen. Hun er lest og elsket av store og små og er en sjeldent god formidler. Norges beste skrivelærer er hun blitt kalt, og det er vanskelig å være uenig. 

Velkommen til et gnistrende raust og lærerikt mentormøte mandag 14.mars 2022!

Foto: Line Fresti


Tags


Du vil også kanskje like disse:

Barnebok fra Gran Canaria

Barnebok fra Gran Canaria

Hva jenter kan få til!

Hva jenter kan få til!

Ta kontakt med oss

Navn*
E-post*
Beskjed
0 of 350
>