Av: Marit Reiersgård, forfatter.
Jeg er midt i en boklansering. En ny kriminalroman er i butikkene, en del lesere har allerede sendt meg tilbakemeldinger, og det har så langt kommet to gode avisanmeldelser. Det er festdager. Det er signeringer, avisomtaler, gratulasjoner, blomster og livet på sosiale medier viser en aktiv forfatter som har det så fint, så fint.
Likevel står gråten i heisen og trenger bare et lite trykk på en følsom knapp så stiger den til toppetasjen. Jeg føler meg sårbar og alene fordi denne tanken slår meg – hvem tror jeg at jeg er?
Hvorfor er ikke glad når alt går så bra?
Jeg har kommet langt, oppnådd mer enn det jeg som debutant for over ti år siden turte å drømme om. Eller, det er ikke helt sant, jeg hadde store drømmer allerede før jeg var publisert forfatter. Jeg så det virkelig. Det føltes virkelig. Jeg trodde virkelig på det – at jeg en dag skulle stå på den samme scenen som mine forfatterforbilder. Sammen med hardt arbeid og en stahet som gjorde at jeg ikke ga meg etter den tiende refusjonen kan jeg i dag kalle meg kollega av de forfatterne jeg beundret.
Jeg har oppnådd mye – hvorfor føler jeg meg ikke større? Kanskje fordi en mindre utgave av meg selv sitter på skulderen og hvisker meg i øret: Hvem tror jeg egentlig at jeg er ...
Du er faktisk ikke så unik.
I dag hadde jeg en kaffeprat med datteren min som blogger. Hun fortalte at hun plutselig ikke hadde tillit til egen tekst lenger, og vurderte å slutte og skrive. Det til tross for at hun har oppnådd store lesertall, har fått ting på trykk i Aftenposten og til og med vært på God Morgen Norge.
- Mamma, hva skal jeg gjøre for å tørre og fortsette med å skrive? Jeg er redd for at når andre leser vil de tenke: Hvem tror hun at hun er? Tror hun at hun er bedre enn andre? Og jeg er redd for at mine tanker er så rare og spesielle at de bare vil tenke at jeg prøver å gjøre meg interessant»
- Jenta mi, sa jeg, – slapp av, så spesiell er du nok ikke!
- Takk for «trøsten», sa hun med et lite smil.
Hun forsto heldigvis hva jeg mente. Tankene hennes var ikke unike, jeg kjente de så altfor godt igjen. Frykten for hva andre kan komme til å mene om noe jeg har skrevet eller sagt. Janteloven kan slå hardt ned på den som ser ut til å lykkes.
- Hvis du klarer å sette ord på dette, fortsatte jeg, - vil det garantert være andre der ute som kjenner seg igjen. Du er ikke den eneste som er usikker og redd for at andre skal mene at du tror for godt om deg selv.
Så du tror at du kan skrive?
Det slo meg da, i det samme jeg forsøkte å få henne til å gjenvinne skrivetilliten, at jeg samtidig hjalp meg selv.
Men brått slår den til igjen – jeg kjenner på frykt for å skrive dette innlegget, for hvem tror jeg at jeg er? Jeg som får utgitt bøker, jeg har da ikke lov til å sitte her å være usikker på egne ord? Men selvtilliten har ikke steget med antall utgivelser. Jeg hører fortsatt stemmen slik den var da jeg begynte å skrive: So you think you can write! Hvem tror du at du er?
Antageligvis må jeg leve med den stemmen på nakken, men jeg kommer til å fortsette å skrive likevel. Uansett hvor redd jeg er for hva andre skal mene. Uansett hva som skjer. Uansett hvordan jeg føler meg, og uansett om jeg lykkes, eller ikke med det jeg gjør fremover. Jeg vil skrive selv om selvbildet rakner, kanskje er det nettopp da det er viktig at jeg gjør det.
Det synes jeg du også skal.